Historien bak operaen i  kristiansund

Kristiansunds musikkhistorie begynner kanskje med legen Peter Grauer, som flyttet hit fra Berlin i 1660 og hadde med seg mange musikkinstrumenter. Internasjonale impulser kom tidlig; vi hadde landets første astronomiske observatorium i 1742. Første organist og stadsmusikant ble ansatt 1766. I 1788 hadde vi et russisk militærkorps i byen i 10 måneder. Fiolinspill var utbredt, det var musikkundervisning på fylkets første videregående skole fra 1795 og storstilt privat import av instrumenter, siden klippfiskskipene ofte gikk hjem uten særlig last.

I årene 1805-1807 ble det satt opp et stort antall forestillinger i reder Jens Kaasbøls hjem. Byens rikeste mann hadde byens største bolig, med plass til 100 tilhørere. Det svenske teaterparet Maria C S E og Johan P. Strömberg ble leid inn til regi og koreografi og tok seg godt betalt! Første vinteren var det 7 produksjoner, med premiere på kong Christian 7s  fødselsdag 29.januar 1805. Billettprisen tilsvarte 1 kg smør. Kaasbøl hadde nær kontakt med opera-familien Falsen i hovedstaden, og Anna Kaasbøl ble gift med Valentin Falsen.

Fra 1822 har Kristiansund en av landets få fiolinmakere, Lars Hoem, opplært av en fransk mester i Plymouth. Fra 1840-tallet var det flere konkurrerende konsertlokaler i byen. Tyske musikere fra Harzverein-orkesteret beriket byen. Ei lærebok i musikkteori ble utgitt lokalt i 1852. I 1860 kunne man oppføre syngespillet  Värmländingarna i nye teatersal med eget gassverk og kongelig innvielse. Seinere ble melodier fra Webers «Preciosa» brukt i mange sammenhenger, etter først å ha vært oppført i sin helhet som teatermusikk.

De første komplette operaoppsetninger i byen, var operetter av Offenbach i tiden 1880-1895. Det var turnéer som engasjerte mange lokale medvirkende. Distriktslege Werring komponerte 17 danser i samme stil, og fikk notene trykt i hovedstaden. I 1884 spilte man tre operaer, inkludert Verdis Rigoletto, med lokalt orkester. Året etter spilte man Fjeldeventyret, i en helt lokal oppsetning.

Christian Bræin skrev i 1886 en 100 % lokal operette; «En natt på månen». Han oppførte ellers både Trubaduren og Hartmanns «Liden Kirsten»; Liszts favoritt. Fra 1910 hadde byen et 12-manns profesjonelt Teaterorkester. De spilte bl a Flaggermusen. Edvard Bræin overgikk sin far med fire store produksjoner 1928-1937, med basis i Kristiansund Symfoniorkester, som ble stiftet 1919 og Festiviteten, bygd 1914. Tredje generasjon Edvard Fliflet Bræin ble operakomponist av internasjonal rang.

STØRRE SCENISKE PRODUKSJONER FRA 1928

Les mer her

I 1968 ble det en ny start for operaen i Kristiansund. Etter år med krig og etter hvert gjenreisning av byen, ble det igjen rom for å tenke kulturutvikling. Peder A. Rensvik ble ansatt som leder for Kristiansund Symfoniorkester og satte et krav om at kommunen skulle starte en kommunal musikkskole. Kristiansund var en av de første byene i landet som hadde fått en kommunal musikkskole og symfoniorkesteret var på denne måten sikret rekruttering. I 1971 var det igjen operapremiere i Kristiansund etter den gode gamle modellen. Med Gaetano Donizetti sin Elskovsdrikken var begeistringen igjen et faktum.

Gjennom hele 70-tallet var det stor aktivitet, og Kristiansund ble infisert av det som ble kalt «operafeber». Årlige oppsettinger av kjente og ukjente operaer og operetter fikk folk til å gå mann av huse. Billettene ble revet vekk etter at folk hadde sittet i kø natten over for å sikre seg de beste. Dette smittet over på aktørene, både de aktive på, foran og bak scenen og på lederne som med inspirasjon og kraft satte fart i musikkskole og etablering av musikklinje på videregående skole. Operaen ble som på 30-tallet igjen fellesnevneren i en symbiose som løftet et helt lokalsamfunn kulturelt, og derigjennom også la grunnlag for framtidige næringsetableringer.

I 1980 satte Kulturdepartementet Operaen i Kristiansund inn som fast direkte post på statsbudsjettet, og inngikk en gjensidig forpliktende økonomisk støtteavtale med Møre og Romsdal fylkeskommune og Kristiansund kommune. Starten på 1980- tallet ble derfor preget av stor entusiasme og pågangsmot. Den daglige driften ved Operaen i Kristiansund hadde vind i seilene; gode operaproduksjoner kom på løpende bånd, kjente svisker og Norgespremierer, og publikum strømmet til og gav den nødvendig drivende impulsen.

I 1989 bevilget Stortinget midler som gjorde at Operaen i Kristiansund kunne utvide sin virksomhet. I 1995 og 1996 ble det klart at Operaen i Kristiansund skulle videreutvikles til et ressurs- og kompetansesenter, og bevilgningene økte hvert år for å finansiere dette.

Dette gav støtet til en eventyrlig vekst fra 1995 og fram til i dag. Utbyggingen har ført til etablering og utvikling av en stedlig kompetanse både kunstnerisk og administrativt. Både på musikersiden og dansesiden har et tett samarbeid med kulturskolene i kommunene i regionen ført til etablering av kombinasjonsstillinger med utøvende og pedagogisk virksomhet. Dette gjør også at Operaen i Kristiansund er i en særstilling blant kulturinstitusjonene i Norge når det gjelder å bygge nettverk med skoleverket for å gi barn kunnskap i kunstfagene og et positivt syn på samhandlingen mellom kunstartene – opera.

I 2001 ble foreningsmodellen fra 1983 avløst av et aksjeselskap. Kristiansund kommune og Møre og Romsdal Fylkeskommune sammen med de fire foreningene som tidligere dannet fellesforeningen eier nå selskapet. Her er det etablert et interessant forpliktende samarbeid mellom offentligheten og Operaens frivillige organisasjoner.

Operaen i Kristiansund har i dag fast plass på statsbudsjettet. Sammen med andre distriktsoperaer som også har bevilgning over statsbudsjettet har man dannet interessesammenslutningen “Distriktsoperaene i Norge” for på den måten å stimulere til ytterligere vekstmuligheter for opera som kunst- og kulturuttrykk for flest mulig mennesker rundt i hele landet. Operaen i Kristiansund driver en omfattende virksomhet med forestillingsproduksjon og et utstrakt samarbeid med andre. Et utstrakt samarbeid med grunnskolen og kulturskolene i regionen gjør institusjonen til en pioner når det gjelder å utvikle samarbeidsmønstre mellom kulturinstitusjon og skole.